tirsdag 18. oktober 2011

Kan eg få vera her?

Kan eg få vera her? Jenta på andre rad såg blidt opp på meg idet eg kom inn i klasserommet og la frå meg bøker, PC og notatark på kateteret. "Så klart", svara eg, og kjende det gjekk ein varme gjennom meg, triveleg å sjå att eleven eg hadde i fjor og som no ville vera med i norsktimen min. "Eg har fritime", heldt ho fram, difor passa det å vera med i denne timen, skjønte eg. Tema var islandske ættesoger, og sjølvsagt følgde ho med, tok notatar og var konsentrert i mi gjennomgang om handlinga i Soga om laksdølane. Eg vart glad, er det noko som gjer ein lærar lykkeleg, så er det når elevane viser glede over å vera i klasserommet.
Jenta skulle visst ho redda dagen min, som lærar er det ikkje alltid ein føler ein har elevane med seg, og det kan vera langt mellom dei rosande orda. Eg plar seia at det næraste ein lærar kan føle å ha lykkast, er at elevane seier timen var "ok". Noko meir trur eg ikkje vi kan vente oss. Difor uttrykte denne handlinga om å vera her, vera til stades i klasserommet, meir meining enn den velformulerte utsegna.
Kommunikasjon er meir enn ord. Når jenta valde å vera med i ein time ho ikkje trong ha, men fann ut ho ville vera til stades i, heilt sikkert aller fyrst fordi bestevenninna går i klasse, trur eg likevel eg kan fastslå det var ein del fagleg interesse med i valet. Elevane er verkeleg interesserte fagmenneske, dei vil lære og ta til seg ny kunnskap, og dei trivst i klasserommet. Er det noko rart eg seier eg har verdas beste yrke?

Ingen kommentarer: